Klokka var 15.30. Ukas lengste skoledag var endelig over og jeg kunne se fram til en lang og rolig busstur. Hodet mitt kokte av utmattelse og øyelokkene mine var tunge og ville helst bare legge seg over øyeeplet mitt. Bussen stoppet på holdeplassen og åpnet dørene. Jeg gikk rolig inn og fant meg et mykt sete jeg kunne slappe av i hele veien hjem. Stillheten var vidunderlig og jeg kjente endelig roen bre seg over meg som et stort pledd. Alle de franske verbene og algebraen kravlet seg ut av øret mitt.
Plutselig stoppet bussen på neste holdeplass og to eldre damer kom inn på bussen. Stillheten ble raskt brutt av en høy skingrende lyd som stakk hull i trommehinnene mine. "Hva er det bråket?" tenkte jeg smålig irritert. Jeg ble sjokkert når jeg hørte bedre etter og fant ut at det var latteren til en av damene. Med raske skritt og høy latter gikk de bakover i bussen. "Heldigvis langt unna meg" sa jeg til meg selv i lettelse, men der tok jeg feil. Begge de to damene satt seg rett bak meg og begynte en heftig diskusjon om stikketøy. Stemmene deres hørtes ut som politisirener og skar seg inn mot hjernen min. Det venstre øyet mitt begynte å vibrere i frustrasjon. "Lilla garn er finere enn kremhvitt!" så godt som ropte hun ene, mens hun andre ladet opp til et kraftig motargument som igjen skulle vedlikeholde skallebanken min. Pusten min gikk raskere og raskere. Jeg må ærlig innrømme at hadde jeg hatt enda en mattetime den dagen, hadde jeg spyttet dem begge i ansiktet og ropt at de skulle holde seg så langt unna meg som mulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar